Telekom og IT – KONRAD.NO

Gammeldags kobberkabel – moderne fiberkabel?

Bakgrunn

En artikkel i Adresseavisen der en bredbåndskunde med hjemmekontor og problemer med abonnementet hevdes det bl.a. at problemet skyldes en ‘gammeldags kobberkabel’ mens andre har ‘moderne fiberkabler’ som kommuniserer ‘med lysets hastighet’. Artikkelen, som dessverre er gjemt bak en betalingsmur.

Jeg skrev et innlegg til ‘Ordet fritt’ dvs Midt-Norsk debatt som er forumet som debatter/kronikker/kommentarer i Adresseavisen nå henvises til, men fikk aldri noen tilbakemelding. Hvorvidt dette skyldes at innholdet er for teknisk eller om det er fordi jeg kommenterer selve det som de beskriver som hovedproblemet, vet jeg ikke.

Til Ordet fritt / Midt-Norsk debatt.

I Adresseavisen 8. desember kunne vi lese en artikkel om en hjemmekontorbruker som har store problemer med bredbåndsaksessen sin fra Telenor. Artikkelen inneholde flere ting som aktualiserer en kommentar, og med 35 års bakgrunn fra telekom og kabelproduksjon samt mange kundeforhold hos ulike tilbydere og over ulike kabeltyper og teknologier, tar jeg sjansen på å kommentere denne. For ordens skyld jobber jeg ikke i Telenor eller annen bredbåndstilbyder.

Brukeren har et problem som mange opplever i våre dager med utstrakt bruk av hjemmekontor og dermed større krav til kapasitet og kvalitet på bredbåndsaksessene, men forklaringen er kanskje ikke helt slik den beskrives i artikkelen.

I tråd med det brukeren her selv tror eller konkluderer med er det to ting jeg vil kommentere;

Er det koakskabelen hans som er problemet?
Hva kan brukeren kreve av kapasitet?

Gammeldags kobberkabel?

Brukeren har en bredbåndsaksess fra Telenor med koakskabel inn i leiligheten, og 300 Mbit/s ‘hastighet’. Teknologien er trolig såkalt kabelmodem (se https://snl.no/kabelmodem.

Koakskabler blir i artikkelen beskrevet som gammeldags teknologi. Koakskabler av ulike varianter har vært i bruk i veldig mange år, men de brukes fortsatt i mange sammenhenger og har vært videreutviklet frem til moderne produkter i dag. Og det er ikke slik at moderne fiberkabel er etterfølgeren til gammeldags koakskabel. Alle kabel-TV-nett siden 1970/1980-tallet har vært basert på koakskabler pga deres store frekvensbåndbredde og lave dempning, og dermed stor kapasitet til slike formål – i begynnelsen til radio-/TV-signaler men etter hvert også til internettaksesser og andre teletjenester.

Det er altså ikke slik at kobberkabler i seg selv er gammeldags teknologi, slike kabler – både koakskabler og parkabler – kommer vi til å fortsatt bruke i mange år. Etter hvert har det blitt vanlig å bygge ut bredbåndsaksessnett med fiberkabler (kabler med optiske fibre) siden disse har enda større kapasitet og større muligheter for enkel økning av kapasitet i tråd med behovet. Men siden de aller fleste husstander allerede hadde koakskabler inn i stua så dukket konseptet HFC – Hybrid Fibre/Coax – opp; her brukes fiberkabler frem til en node som settes stadig lengre ut i nettet mens koakskabler fortsatt brukes inn i hver boenhet. Fordelen er selvsagt at man unngår kostbar utskifting av kabler ytterst i nettet (inne hos brukeren). Alle seriøse nettutbyggere har flyttet grensesnittet mellom fiber- og koakskabler stadig lenger ut i nettet i takt med behovet for kapasitet til hver enkelt kunde. I borettslaget der jeg selv bor hadde vi først – hvis jeg husker riktig – én HFC-node (der grensesnittet ligger) for ca 400 brukere mens nettet nå er segmentert slik at vi har ca 50 brukere og kanskje enda mindre. Uansett er koakskabelen inn dedikert til hver bruker, ikke en delt ressurs slik det var i tidligere serienett.

Moderne nett med ‘lysets hastighet’

Dessverre(!) blir fiberbredbånd ofte beskrevet som kommunikasjon med lysets hastighet. Dette er en vanlig misforståelse godt hjulpet frem av leverandørenes markedsføring. Det er både riktig og galt; det ér en lyshastighet vi snakker om, men ikke den vi vanligvis tenker på som gjelder vakuum (~300 000 km/s). Her må vi derimot se på lysets hastighet i kvartsglass (som fibrene lages av), og den vil være typisk 60 – 70 % av lyshastigheten i vakuum, dvs. rundt 200 000 km/s.

Teknisk forklaring: denne fiberhastigheten bestemmes av glassets refraksjonsindeks som for en G.652.D singlemode fiber ligger på typisk 1,467 (for 1310 nm), som gir omlag 300 000 / 1,467 = ~200 000 km/s signal propagation speed. Til sammenligning har en moderne koakskabel, med PE Foam som isolator en velocity factor (bestemt av materialets dielectric constant) på rundt 0,8 som gir signal propagation speed på 300 000 / 0,8 = ~240 000 km/s, dvs typisk raskere enn en fiberkabel. Så mye for fibernett med lysets hastighet…

Min konklusjon blir da at det neppe er kabeltypen inn i boligen som er problemet her.

Hva skal leveres – hva lover leverandøren?

Dette har vært en utfordring i mange år og noe som forbrukermyndighetene kanskje burde se nærmere på, for leverandøren lover egentlig ingenting av kapasitet/båndbredde – de sier bare hva du maksimalt kan få i det produktet du kjøper.

Bredbåndsaksesser til private er basert på delte ressurser og har vanligvis ingen garantert kapasitet/båndbredde, dette er som regel beskrevet i leveransevilkårene som f.eks. opptil 300 Mbit/s. For bedriftsmarkedet finnes produkter med garantert kapasitet (MBR – minimum bitrate), men disse krever langt høyere investeringer i nett og utstyr og gir dermed en helt annen pris på produktet, og det ønsker vi kanskje ikke å betale for? I tilfellet vi beskriver her sier brukeren at han har en datahastighet på rundt 170 – 180 Mbit/s og det høres for meg ut til å være bra for et typisk 300 Mbit/s produkt på dagtid med antatt mange samtidige hjemmekontorbrukere i området. Hvis forbindelsen da oppleves som treg og hakkete så skyldes det neppe kapasiteten – 170 Mbit/s er god nok for de fleste formål. Nå bør det også legges til at leverandørene burde øke denne praktiske kapasiteten til hver enkelt nå siden bruksmønsteret nå er endret fra normalsituasjonen.

Ved bruk av hjemmekontor med videomøter (Teams, Zoom, etc) kreves også en viss kapasitet oppstrøms (mot nettet) og for Telenors Bredbånd 300 er denne på 30 Mbit/s. Med fiberkabel helt inn til brukeren vil de, slik det står, kunne levere symmetrisk 300 Mbit/s. Dette har de fleste privatbrukere vanligvis ikke behov for, men behovet for god oppstrømskapasitet vil typiske være større med daglig bruk av hjemmekontor og såkalte ‘digitale møter’ enn web-surfing og epost. Her er det altså en vesensforskjell mellom koakskabler/kabelmodem som er laget for asymmetrisk kapasitet (f.eks. 300/30 Mbit/s) og fiberkabelbaserte systemer med symmetriske kapasiteter.

Også her burde leverandøren følge opp og øke kapasiteten oppstrøms, noe som trolig krever endringer i nett og utstyr så langt teknologien gir rom for det, men asymmetrisk 300/30 er neppe toppytelsen for en kabelmodembasert bredbåndsaksess.

Konklusjon

1. Det viktige poenget her er at uansett kapasitet er det, slik Telenor også sier, i alle fall ikke den gammeldagse koaksialkabelen inn i leiligheten som er problemet i dette tilfellet.

2. Hvis produktet har normale leveringsvilkår så kan kunden, dessverre, heller ikke kreve full kapasitet på definert nivå (f.eks. 300 Mbit/s) til enhver tid.

Samtidig gjentar jeg gjerne at leverandøren burde tilpasse produktene sine til brukerens behov i større grad.

Problemene som beskrives kan skyldes mange ting, som f.eks. modemet (nettermineringsenheten), privat WLAN/router, antall samtidige brukere, avslått eller påslått WLAN, VPN, andre samtidige applikasjoner, etc.

Nå er det dessverre fortsatt slik at leverandørene ofte skylder på kundens utstyr i stedet for å sjekke sitt eget, men driftssentralene har gode muligheter i dag til å sjekke at alt er i orden frem til og med modemet men hvorvidt dette kun sjekkes med kapasitet og ping-tider vet jeg ikke. Hva angår WLAN så sier brukeren at han ikke bruker dette, men det kan uansett påvirke hans linje hvis det er påslått.

Sverre K. Myren, Oslo/Trondheim

Forbud mot sending av SMS-er og surfing fra bil

Jeg hørte i nyhetene nylig, og samme melding ble gjengitt i ulike medier utover dagen, at det nå skal bli forbudt å sende SMS eller å surfe på Internett mens man kjører bil. Forbudet gjelder som de fleste forstår, sjåføren.

Det hele ble presentert som at dette er et nytt forbud, til stor overraskelse for mange lyttere/lesere, bl.a. programlederne i NRK Østlandssendingen i morges.

Det betenkelige er at damen fra Vegdirektoratet som ble intervjuet presterte å si noe sånt som (fritt etter hukommelsen): “Det er faktisk per definisjon tillatt å sende SMS eller surfe på nettet mens man kjører bil!” og videre at man nå har bestemt at dette skal bli forbudt. Mange ble nok litt overrasket over å høre dette fra en representant fra vår øverste vegmyndighet, og det tyder på at mange vet eller instinktivt forstår at damen tar feil.

Saken er at det ikke er et eksplisitt forbud mot akkurat disse handlingene mens man kjører bil, slik det er f.eks. med det nærliggende ringe i mobiltelefon.

Men, Vegtrafikkloven sier klart i §3, Grunnregler for trafikk:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.» (min uthevelse).

For de fleste trafikanter betyr dette bl.a. at du ikke har lov til å drive med ting som tar oppmerksomheten bort fra kjøringen. Og det gjelder uansett om dette er konkret nevnt som et forbud i lov eller forskrift. Det er ikke noe konkret forbud mot å pusse skoene sine mens man kjører heller, men de fleste skjønner jo at det ikke er bra…

Ganske urovekkende at Vegdirektoratet bidrar til en slik farlig forvirring hos trafikantene.

De bør snarest korrigere denne oppfatningen.

Et nytt tema innenfor samme felt er jo de mange bilene som nå har moderne og ganske store og flotte flatskjermer med menyer for alt man har behov for å gjøre mens man kjører. Disse er gjerne plassert nede på midtkonsollen slik at føreren må ta blikket bort fra veien “lenge” hver gang noe skal gjøres. Dette temaet kommer vi tilbake til senere…

Bruk av mobiltelefon i fly

Denne posten har blitt skrevet og oppdatert i flere omganger, nå sist i august 2016.

Ulike former for forbud mot bruk av mobiltelefoner andre elektroniske dingser er et stadig tilbakevendende tema i både ulike former for fagpresse og i mediene for øvrig. Mange er åpenbart usikker på hvor viktig dette er og i alle fall hvorfor det er viktig. Siden jeg kanskje forstår litt mer av den tekniske bakgrunnen her enn «folk flest», bidrar jeg gjerne med en forklaring. Min generelle holdning som teknolog og flyinteressert er at vi bør lytte mer til flysikkerhetsekspertene enn til flyselskaper som selvsagt gjerne til tillate dette fordi de ønsker å tilfredsstille de reisende. La meg først si at dette ikke er noe som det enkelte flyselskap har funnet på; det er de internasjonale organisasjonene som jobber med bl.a. flysikkerhet som er kilden til dette, i første rekke de amerikanske organisasjonene Federal Aviation Administration (FAA) og Federal Communications Commission (FCC). Og det er ikke noe man har funnet på for å være vanskelig eller morsom; det er i første rekke din og min sikkerhet – og komfort – det gjelder. Det er underlig å oppleve de typisk 10 – 15 flypassasjerene som gjennom sine handlinger åpenbart anser seg selv for å ha inneha mer ekspertise på dette området enn de som har ansvaret for det? Det er hovedsakelig tre årsaker til de restriksjoner som tradisjonelt har vært på dette området.

Årsak 1: Forstyrrelser på flyets systemer

La oss først fastslå at det så lang vites aldri har vært mulig å påvise at mobilstråling forstyrrer flyenes tekniske systemer i den grad at det har ført til ulykker, men britenes Civil Aircraft Authority (CAA) har funnet 20 tilfeller mellom 2000 og 2005 der de mener at slike forstyrrelser har funnet sted. Men; det er heller ikke mulig å fastslå sikkert at dette ikke kan skje. Dermed er vi tilbake til den generelle holdningen til flysikkerhet; her tar vi ingen sjanser.

Dette er altså den tradisjonelle årsaken til forbud/restriksjoner; det at mobiltelefonens radiosender kan påvirke og forstyrre noen av flyets tekniske systemer. Bakgrunnen er at mange av disse systemene var laget i en tid da folk ikke brukte mobiltelefoner, og derfor ikke i utgangspunktet er laget for å tåle dette. Det er dette som fagfolkene kaller EMC (ElectroMagnetic Compatibility, elektromagnetisk kompatibilitet eller sameksistens), dvs. at ulike tekniske systemer skal kunne leve side om side uten å forstyrre hverandres funksjoner. Når man utvikler tekniske systemer blir disse konstruert med tanke på EMC for alle kjente frekvenser og forstyrrende systemer.

Ut fra dette kan vi si det slik at nyere fly, dvs. de som er konstruert de siste 10 – 15 årene, er laget for å tåle mobilstråling, mens eldre fly ikke er det. Et vanlig argumentet er at moderne fly helt sikkert er laget for å tåle dette, og det er nok riktig, spesielt siden man nå tillater bruk av WLAN-kommunikasjon om bord og disse har også radiosendere, til og med i høyere frekvensbånd enn mobiltelefoni. Men svært mange – flere enn folk flest tror – av de flyene som er i bruk i dag er konstruert lenge før dette ble et tema, og selv om mange av de tekniske systemene er byttet ut med moderne varianter kan det fortsatt være systemer som svikter under for høy radiostråling. Selv om flyselskapene ynder å finne på nye navn på flytypene sine for å fremstille dem som nye og moderne, så er det i stor grad videreutvikling av eldre typer (ref. f.eks. SAS’s tidligere og ganske seiglivede mantra: «våre nye MD80» som bare er en nyere variant av DC-9, for øvrig ikke lenger i bruk av SAS).

Imidlertid er fremtiden her ganske lys, se mer info senere i artikkelen.

Årsak 2: Mobilstråling og elektromagnetiske felter

Den andre årsaken til dette forbudet er at en mobiltelefon som er påslått oppe i et fly i 13 000 m høyde aldri normalt vil kunne få kontakt med en basestasjon på bakken, eller i alle fall ikke greie å holde en samtale i gang med hand-over mellom basestasjoner når flyet har en typisk hastighet på 800 – 900 km/t. Mobilnettene er rett og slett laget for bakkebruk og ikke bruk i lufta. Mobilsystemene er laget slik at terminalene (mobiltelefonene) sender med en signalstyrke (effekt) som er akkurat høy nok til å nå frem til en basestasjon. Dvs. at en mobiltelefon som ikke når frem til en basestasjon vil sende med maksimal effekt for å forsøke å nå en basestasjon; telefonen vet jo ikke at den er i 40 000 fots høyde og beveger seg med 800 km/t.

Ting tyder på at det til stadighet er et antall påslåtte mobiltelefoner om bord i et fly og det vil følgelig gi høy elektromagnetisk stråling inne i flykabinen. Det er kanskje noe å tenke på for de som er «redd» mobilstråling? Og kanskje også for de som har «diagnosen» mobiloverfølsomhet, det være seg Doktor Gro eller andre? Dette punktet er også under revisjon, se avsnittet om «flyvende mobilnett» i forrige punkt.

Årsak 3: Flysikkerhet

Den tredje årsaken, og den gjelder dette med at mobiltelefonen skal være helt avslått og altså ikke i flymodus, under start og landing. Årsaken til dette har ikke med tekniske forhold å gjøre, men derimot med flysikkerhet.

Fasene med taxing på bakken, avgang, lav høyde, landing og taxing igjen, er de absolutt mest risikofylte fasene av en flytur; det er her de fleste ulykkene skjer. Da er det viktig for flypersonalet at folk er oppmerksom på hva som skjer rundt dem og beskjeder som eventuelt gis over PA-anlegget, og ikke er opptatt av spill eller filmer eller musikk.

FAA har derfor i mange år gitt et generelt forbud mot slik bruk i høyder under 10 000 fot. Dette forbudet er nå offisielt, i alle fall fra FAA’s side, opphevet. Det medfører at de fleste flyselskaper nå tillater at mobiltelefonen står i «flymodus» også under de første og siste fasene av flyturen.

En annen god grunn til en viss tilbakeholdenhet er jo at svært mange reisende faktisk ikke ønsker at medpassasjerene skal prate i mobiltelefon under hele flyturen… Jeg vet i alle fall hva jeg mener om det.

Fremtiden

Den tekniske utviklingen videre her gjør at dette ikke blir et problem i fremtiden. Det finnes nå firmaer som tilbyr såkalte picocell-størrelse (veldig små) mobilnett for bruk om bord i fly, se for eksempel AeroMobile. Disse systemene virker som flyvende 3G mobilnett der telefonene kan koble seg til og som igjen kommuniserer med bakken over satellittkommunikasjon.

Teknisk sett virker dette som vanlig roaming og alle kostnader betales som vanlig gjennom brukerens tjenesteleverandør. Alle 3G mobilenheter kan koble seg til den interne basestasjonen via en kabelantenne som er strukket gjennom flyet.

Det er hver enkelt flytype som må testes og godkjennes for installasjon av slike nett, f.eks. gjelder det de relativt nye Airbus A350 og A380, og Boeing B777 og B787.

Mange flyselskaper har allerede avtale med AeroMobile og slikt utstyr installert om bord, de gjelder f.eks. SAS, KLM, Lufthansa og Swiss.

Kommentarer til dette mottas gjerne, spesielt fra deg med teknisk innsikt?