Flight data recorder, ULB-en helt til høyre
Foto: Allied Signal
Tips til omtrent samtlige journalister i nyhetsmedier og mange andre skribenter:
Igjen og igjen hører vi om de såkalte “svarte boksene” når et fly har styrtet og man forsøker å finne ut hva som har foregått. Ofte med en litt nølende tilleggsinformasjon; “… de svarte boksene, som i virkeligheten er oransje…”.
Dette er en svært(!) utbredt misforståelse og skyldes en feil oversettelse fra engelsk. Black box kan selvsagt bety svart boks, men det kan også – som i vårt tilfelle – bety skjult, hemmelig, plombert boks. Vi kjenner igjen bruken av black på denne måten i for eksempel black ops som er et uttrykk for hemmelige operasjoner av spesialsoldater og andre.
Så; hva skal vi kalle dem på norsk da?
Det er snakk om to bokser: den ene er en Flight Data Recorder (FDR) som vi på norsk kan kalle en ferdsskriver; den andre er en Cockpit Voice Recorder (CVR) som vi kan kalle en taleregistrator/taleopptaker på norsk. I noen fly kan disse boksene være bygget samme til én enhet og kalles da ofte for CVDR (Cockpit Voice and Data Recorder eller Combination Recorder).
Fra starten på 1950-tallet ble magnetbånd i ulike varianter brukt som lagringsmedium, det kunne enten være spole-til-spole eller endless loop der man begynner på nytt igjen når slutten på båndet er nådd. Kravene var at det skulle spilles inn fire kanaler med 30 min tale på CVR, og 25 timer med flight data på FDR.
På 1980-tallet dukket de første boksene med lagring på digitalt format opp og enhetene kalles nå DFDR (Digital FDR). Her ble dataene først digitalisert, så multiplekset inn på en felles bitstrøm og lagret på bånd i digitalt format.
Moderne opptakere lagrer data i digitalt format på databrikker, dvs. Solid State teknologi som gir både økt lagringskapasitet (typisk fire ganger de første båndvariantene) og bedre sjanser for å overleve en krasj. Typisk kapasitet er nå to timer lydopptak i CVR og 256 stk 12-bits bytes pr sekund i FDR.
Tidligere ble data i disse opptakerne lagret på magnetbånd mens man nå bruker databrikker (“solid state”) som lagringsmedium.
For å best overleve en styrt er disse boksene vanligvis plassert i flyets haleseksjon der de har størst sjanse til å unngå skader, og de skal sende ut et automatisk lokaliseringssignal (Underwater Location Beacon – ULB) hvis de havner under vann slik at letemannskapene lettere kan finne dem igjen. Dette radiosignalet sender “ping” på 37,5 kHz og kan nå helt fra 2-3000 m under havet opp til overflaten så lenge batteriene varer.
Det er solide bokser vi snakker om; de skal tåle en påkjenning tilsvarende 3400 G (3400 ganger jordens gravitasjon, tilsvarer en retardasjon på 33 km/s2) i 6,5 ms, og 30 minutter i 1000 °C.
Ferdsskriveren spiller inn en stor mengde data fra flyets tekniske systemer som flyvedata (høyde, posisjon, retning, fart, etc.) og posisjonen til høyde- og sideror; og en masse andre ting. Dette er et krav til alle turbojet/turbofan og turboprop-fly med startvekt over 5700 kg og de skal inneholde data for et minimums antall kanaler for de siste 25 timer.
Taleregistratoren har to oppgaver; å spille inn alle samtaler mellom pilotene i cockpit, og å spille inn alle samtaler med kontrollsenteret. Tidligere var kravet at de skulle inneholde de siste 30 minutter men i praksis dekker de i dag 1 – 2 timer.