Bakgrunn
En artikkel i Adresseavisen der en bredbåndskunde med hjemmekontor og problemer med abonnementet hevdes det bl.a. at problemet skyldes en ‘gammeldags kobberkabel’ mens andre har ‘moderne fiberkabler’ som kommuniserer ‘med lysets hastighet’. Artikkelen, som dessverre er gjemt bak en betalingsmur.
Jeg skrev et innlegg til ‘Ordet fritt’ dvs Midt-Norsk debatt som er forumet som debatter/kronikker/kommentarer i Adresseavisen nå henvises til, men fikk aldri noen tilbakemelding. Hvorvidt dette skyldes at innholdet er for teknisk eller om det er fordi jeg kommenterer selve det som de beskriver som hovedproblemet, vet jeg ikke.
Til Ordet fritt / Midt-Norsk debatt.
I Adresseavisen 8. desember kunne vi lese en artikkel om en hjemmekontorbruker som har store problemer med bredbåndsaksessen sin fra Telenor. Artikkelen inneholde flere ting som aktualiserer en kommentar, og med 35 års bakgrunn fra telekom og kabelproduksjon samt mange kundeforhold hos ulike tilbydere og over ulike kabeltyper og teknologier, tar jeg sjansen på å kommentere denne. For ordens skyld jobber jeg ikke i Telenor eller annen bredbåndstilbyder.
Brukeren har et problem som mange opplever i våre dager med utstrakt bruk av hjemmekontor og dermed større krav til kapasitet og kvalitet på bredbåndsaksessene, men forklaringen er kanskje ikke helt slik den beskrives i artikkelen.
I tråd med det brukeren her selv tror eller konkluderer med er det to ting jeg vil kommentere;
- Er det koakskabelen hans som er problemet?
- Hva kan brukeren kreve av kapasitet?
Gammeldags kobberkabel?
Brukeren har en bredbåndsaksess fra Telenor med koakskabel inn i leiligheten, og 300 Mbit/s ‘hastighet’. Teknologien er trolig såkalt kabelmodem (se https://snl.no/kabelmodem.
Koakskabler blir i artikkelen beskrevet som gammeldags teknologi. Koakskabler av ulike varianter har vært i bruk i veldig mange år, men de brukes fortsatt i mange sammenhenger og har vært videreutviklet frem til moderne produkter i dag. Og det er ikke slik at moderne fiberkabel er etterfølgeren til gammeldags koakskabel. Alle kabel-TV-nett siden 1970/1980-tallet har vært basert på koakskabler pga deres store frekvensbåndbredde og lave dempning, og dermed stor kapasitet til slike formål – i begynnelsen til radio-/TV-signaler men etter hvert også til internettaksesser og andre teletjenester.
Det er altså ikke slik at kobberkabler i seg selv er gammeldags teknologi, slike kabler – både koakskabler og parkabler – kommer vi til å fortsatt bruke i mange år. Etter hvert har det blitt vanlig å bygge ut bredbåndsaksessnett med fiberkabler (kabler med optiske fibre) siden disse har enda større kapasitet og større muligheter for enkel økning av kapasitet i tråd med behovet. Men siden de aller fleste husstander allerede hadde koakskabler inn i stua så dukket konseptet HFC – Hybrid Fibre/Coax – opp; her brukes fiberkabler frem til en node som settes stadig lengre ut i nettet mens koakskabler fortsatt brukes inn i hver boenhet. Fordelen er selvsagt at man unngår kostbar utskifting av kabler ytterst i nettet (inne hos brukeren). Alle seriøse nettutbyggere har flyttet grensesnittet mellom fiber- og koakskabler stadig lenger ut i nettet i takt med behovet for kapasitet til hver enkelt kunde. I borettslaget der jeg selv bor hadde vi først – hvis jeg husker riktig – én HFC-node (der grensesnittet ligger) for ca 400 brukere mens nettet nå er segmentert slik at vi har ca 50 brukere og kanskje enda mindre. Uansett er koakskabelen inn dedikert til hver bruker, ikke en delt ressurs slik det var i tidligere serienett.
Moderne nett med ‘lysets hastighet’
Dessverre(!) blir fiberbredbånd ofte beskrevet som kommunikasjon med lysets hastighet. Dette er en vanlig misforståelse godt hjulpet frem av leverandørenes markedsføring. Det er både riktig og galt; det ér en lyshastighet vi snakker om, men ikke den vi vanligvis tenker på som gjelder vakuum (~300 000 km/s). Her må vi derimot se på lysets hastighet i kvartsglass (som fibrene lages av), og den vil være typisk 60 – 70 % av lyshastigheten i vakuum, dvs. rundt 200 000 km/s.
Teknisk forklaring: denne fiberhastigheten bestemmes av glassets refraksjonsindeks som for en G.652.D singlemode fiber ligger på typisk 1,467 (for 1310 nm), som gir omlag 300 000 / 1,467 = ~200 000 km/s signal propagation speed. Til sammenligning har en moderne koakskabel, med PE Foam som isolator en velocity factor (bestemt av materialets dielectric constant) på rundt 0,8 som gir signal propagation speed på 300 000 / 0,8 = ~240 000 km/s, dvs typisk raskere enn en fiberkabel. Så mye for fibernett med lysets hastighet…
Min konklusjon blir da at det neppe er kabeltypen inn i boligen som er problemet her.
Hva skal leveres – hva lover leverandøren?
Dette har vært en utfordring i mange år og noe som forbrukermyndighetene kanskje burde se nærmere på, for leverandøren lover egentlig ingenting av kapasitet/båndbredde – de sier bare hva du maksimalt kan få i det produktet du kjøper.
Bredbåndsaksesser til private er basert på delte ressurser og har vanligvis ingen garantert kapasitet/båndbredde, dette er som regel beskrevet i leveransevilkårene som f.eks. opptil 300 Mbit/s. For bedriftsmarkedet finnes produkter med garantert kapasitet (MBR – minimum bitrate), men disse krever langt høyere investeringer i nett og utstyr og gir dermed en helt annen pris på produktet, og det ønsker vi kanskje ikke å betale for? I tilfellet vi beskriver her sier brukeren at han har en datahastighet på rundt 170 – 180 Mbit/s og det høres for meg ut til å være bra for et typisk 300 Mbit/s produkt på dagtid med antatt mange samtidige hjemmekontorbrukere i området. Hvis forbindelsen da oppleves som treg og hakkete så skyldes det neppe kapasiteten – 170 Mbit/s er god nok for de fleste formål. Nå bør det også legges til at leverandørene burde øke denne praktiske kapasiteten til hver enkelt nå siden bruksmønsteret nå er endret fra normalsituasjonen.
Ved bruk av hjemmekontor med videomøter (Teams, Zoom, etc) kreves også en viss kapasitet oppstrøms (mot nettet) og for Telenors Bredbånd 300 er denne på 30 Mbit/s. Med fiberkabel helt inn til brukeren vil de, slik det står, kunne levere symmetrisk 300 Mbit/s. Dette har de fleste privatbrukere vanligvis ikke behov for, men behovet for god oppstrømskapasitet vil typiske være større med daglig bruk av hjemmekontor og såkalte ‘digitale møter’ enn web-surfing og epost. Her er det altså en vesensforskjell mellom koakskabler/kabelmodem som er laget for asymmetrisk kapasitet (f.eks. 300/30 Mbit/s) og fiberkabelbaserte systemer med symmetriske kapasiteter.
Også her burde leverandøren følge opp og øke kapasiteten oppstrøms, noe som trolig krever endringer i nett og utstyr så langt teknologien gir rom for det, men asymmetrisk 300/30 er neppe toppytelsen for en kabelmodembasert bredbåndsaksess.
Konklusjon
1. Det viktige poenget her er at uansett kapasitet er det, slik Telenor også sier, i alle fall ikke den gammeldagse koaksialkabelen inn i leiligheten som er problemet i dette tilfellet.
2. Hvis produktet har normale leveringsvilkår så kan kunden, dessverre, heller ikke kreve full kapasitet på definert nivå (f.eks. 300 Mbit/s) til enhver tid.
Samtidig gjentar jeg gjerne at leverandøren burde tilpasse produktene sine til brukerens behov i større grad.
Problemene som beskrives kan skyldes mange ting, som f.eks. modemet (nettermineringsenheten), privat WLAN/router, antall samtidige brukere, avslått eller påslått WLAN, VPN, andre samtidige applikasjoner, etc.
Nå er det dessverre fortsatt slik at leverandørene ofte skylder på kundens utstyr i stedet for å sjekke sitt eget, men driftssentralene har gode muligheter i dag til å sjekke at alt er i orden frem til og med modemet men hvorvidt dette kun sjekkes med kapasitet og ping-tider vet jeg ikke. Hva angår WLAN så sier brukeren at han ikke bruker dette, men det kan uansett påvirke hans linje hvis det er påslått.
Sverre K. Myren, Oslo/Trondheim