Her er et emne for den litt viderekommende amatør…
Bakgrunn
De siste tiårene har de aller fleste biler fått ganske avanserte styringssystemer, i første rekke for motorstyring, men senere også for styring og kontroll med andre elektroniske systemer som bilene etter hvert har blitt så fulle av. I dag styres det meste av motorer, automatgirkasser, elektroniske hjelpemidler som låsningsfrie bremser, anti-spinn, stabilitetskontroll og mange andre; og etter hvert også sikkerhetsfunksjoner, klimaanlegg, setejusteringer og mye annet; av bilen elektroniske hjerne. Drivkraften har vært de stadig strengere miljøkravene – både med tanke på avgassutslipp og drivstofforbruk – som har blitt stilt siden midten av 60-tallet (USA), noe som har gjort det nødvendig med slike avanserte styringssystemer, og det er den generelle utviklingen innenfor datateknologi som har gjort det mulig å lage disse avanserte og kraftige styringssystemene.
En stor fordel med et slikt styringssystem er muligheten til å kople det til et eksternt datasystem for å kunne utføre diagnoser og finne feil på bilenes mange komponenter. Dette medførte at bilprodusentene laget proprietære (ikke-standardiserte) løsninger, noe som igjen gjorde at kun merkeverkstedene kunne utføre de nødvendige diagnoser på bilene, og dette var en utvikling som gikk i motsatt retning av kundenes og markedets ønsker om konkurranse på verkstedtjenester.
Det var bilmyndighetene i USA, inspirert av de alltid miljøbeskyttende californierne, som tok affære, og innførte krav om et standardisert grensesnitt mellom styringssystemene og diagnoseverktøyene, og dermed var OBD – On-Board Diagnostics – en realitet. Et slikt grensesnitt har siden 1996 vært et krav for alle biler som selges i USA, bl.a. med tanke på at ikke-merkeverksteder skal kunne konkurrere om å tilby verkstedtjenester inkludert bruk av diagnosesystemene.
Selv om det både i USA og Europa er miljøhensyn og luftkvalitet som er drivkraften bak OBD, gir dette den bilinteresserte amatør mulighet til selv å kjøre avanserte diagnoser på moderne biler.
Beskrivelse av OBD
Det standardiserte OBD-grensesnittet dekker både mekaniske krav (kontakter, pinnekonfigurasjoner), elektriske krav (strøm, spenning) og protokoller som gjør at systemet og diagnoseprogrammet kan ”snakke sammen”. Dessuten er det et krav at en standardisert OBD-kontakt skal plasseres inne i bilen, maksimalt én meter fra førerplassen, for å gjøre det mulig å utføre en diagnose under testkjøring med bilen. I praksis finner vi i dag en OBD-kontakt under dashbordet foran førersetet på de aller fleste biler nyere enn 1995/96.
For å kunne gjøre en diagnose trenger man et OBD-kit, som består av kabel med en standardisert 16-pins OBD-kontakt samt et diagnoseapparat. Et aktuelt alternativ er å bruke et diagnoseprogram som kan installeres og kjøres på en vanlig standard bærbar PC eller PDA, og man må da ha en konverteringsenhet mellom OBD-grensesnittet og PC-en. Slike kit er nå tilgjengelig for en moderat kostnad som også gjør det mulig for bilinteresserte private å anskaffe slike. Bruksområdene kan være alt fra å finne ut hvorfor ”Check Engine-lampa” lyser, til ganske avanserte diagnoser.
Nyeste versjon av OBD heter OBD-II (OBD-2) og skal finnes på alle biler som solgt i USA fra 1996. OBD-II er en amerikansk standard laget av SAE (det er de med de amerikanske hestekreftene som vi husker fra gamle dager), men den har for lengst blitt adoptert som verdensstandard i regi av ISO og fått navnet ISO 9141 (1987/1994). I praksis er det flere ulike protokollstandarder i bruk, men den fysiske kontakten er lik, og de mer avanserte diagnoseprogrammene dekker flere standarder. For europeiske biler har ISO 9141-varianten av OBD-II vært dominerende frem til nå, og fra 2001 og 2003 (for bensinmotorer resp. dieselmotorer) har det vært et EU-krav at alle personbiler som selges i EU-området har den europeiske varianten EOBD (European OBD) innebygd.
For de fleste biler finnes det tilgjengelig et ”program” for en test-kjøring der man spiller inn opptil noen hundre ulike OBD-signaler for analyser og diagnose i ettertid. EOBD/OBD-II gjør det også teoretisk mulig å chip-trimme en bil ved å endre styringsparametrene gjennom OBD-grensesnittet, og dette kan etter hvert gi mange muligheter for de som ønsker det og tilsvarende hodepine for norske avgiftsmyndigheter. For mange bruktbilkjøpere vil det trolig være mer interessant å ha muligheten til å finne ut hvorvidt en bil allerede er chip-trimmet ved å kjøre en litt avansert diagnose før man kjøper bilen, og dette vil trolig bli et stadig viktigere bruksområde i tiden som kommer.