Denne posten har blitt skrevet og oppdatert i flere omganger, nå sist i august 2016.
Ulike former for forbud mot bruk av mobiltelefoner andre elektroniske dingser er et stadig tilbakevendende tema i både ulike former for fagpresse og i mediene for øvrig. Mange er åpenbart usikker på hvor viktig dette er og i alle fall hvorfor det er viktig. Siden jeg kanskje forstår litt mer av den tekniske bakgrunnen her enn «folk flest», bidrar jeg gjerne med en forklaring. Min generelle holdning som teknolog og flyinteressert er at vi bør lytte mer til flysikkerhetsekspertene enn til flyselskaper som selvsagt gjerne til tillate dette fordi de ønsker å tilfredsstille de reisende. La meg først si at dette ikke er noe som det enkelte flyselskap har funnet på; det er de internasjonale organisasjonene som jobber med bl.a. flysikkerhet som er kilden til dette, i første rekke de amerikanske organisasjonene Federal Aviation Administration (FAA) og Federal Communications Commission (FCC). Og det er ikke noe man har funnet på for å være vanskelig eller morsom; det er i første rekke din og min sikkerhet – og komfort – det gjelder. Det er underlig å oppleve de typisk 10 – 15 flypassasjerene som gjennom sine handlinger åpenbart anser seg selv for å ha inneha mer ekspertise på dette området enn de som har ansvaret for det? Det er hovedsakelig tre årsaker til de restriksjoner som tradisjonelt har vært på dette området.
Årsak 1: Forstyrrelser på flyets systemer
La oss først fastslå at det så lang vites aldri har vært mulig å påvise at mobilstråling forstyrrer flyenes tekniske systemer i den grad at det har ført til ulykker, men britenes Civil Aircraft Authority (CAA) har funnet 20 tilfeller mellom 2000 og 2005 der de mener at slike forstyrrelser har funnet sted. Men; det er heller ikke mulig å fastslå sikkert at dette ikke kan skje. Dermed er vi tilbake til den generelle holdningen til flysikkerhet; her tar vi ingen sjanser.
Dette er altså den tradisjonelle årsaken til forbud/restriksjoner; det at mobiltelefonens radiosender kan påvirke og forstyrre noen av flyets tekniske systemer. Bakgrunnen er at mange av disse systemene var laget i en tid da folk ikke brukte mobiltelefoner, og derfor ikke i utgangspunktet er laget for å tåle dette. Det er dette som fagfolkene kaller EMC (ElectroMagnetic Compatibility, elektromagnetisk kompatibilitet eller sameksistens), dvs. at ulike tekniske systemer skal kunne leve side om side uten å forstyrre hverandres funksjoner. Når man utvikler tekniske systemer blir disse konstruert med tanke på EMC for alle kjente frekvenser og forstyrrende systemer.
Ut fra dette kan vi si det slik at nyere fly, dvs. de som er konstruert de siste 10 – 15 årene, er laget for å tåle mobilstråling, mens eldre fly ikke er det. Et vanlig argumentet er at moderne fly helt sikkert er laget for å tåle dette, og det er nok riktig, spesielt siden man nå tillater bruk av WLAN-kommunikasjon om bord og disse har også radiosendere, til og med i høyere frekvensbånd enn mobiltelefoni. Men svært mange – flere enn folk flest tror – av de flyene som er i bruk i dag er konstruert lenge før dette ble et tema, og selv om mange av de tekniske systemene er byttet ut med moderne varianter kan det fortsatt være systemer som svikter under for høy radiostråling. Selv om flyselskapene ynder å finne på nye navn på flytypene sine for å fremstille dem som nye og moderne, så er det i stor grad videreutvikling av eldre typer (ref. f.eks. SAS’s tidligere og ganske seiglivede mantra: «våre nye MD80» som bare er en nyere variant av DC-9, for øvrig ikke lenger i bruk av SAS).
Imidlertid er fremtiden her ganske lys, se mer info senere i artikkelen.
Årsak 2: Mobilstråling og elektromagnetiske felter
Den andre årsaken til dette forbudet er at en mobiltelefon som er påslått oppe i et fly i 13 000 m høyde aldri normalt vil kunne få kontakt med en basestasjon på bakken, eller i alle fall ikke greie å holde en samtale i gang med hand-over mellom basestasjoner når flyet har en typisk hastighet på 800 – 900 km/t. Mobilnettene er rett og slett laget for bakkebruk og ikke bruk i lufta. Mobilsystemene er laget slik at terminalene (mobiltelefonene) sender med en signalstyrke (effekt) som er akkurat høy nok til å nå frem til en basestasjon. Dvs. at en mobiltelefon som ikke når frem til en basestasjon vil sende med maksimal effekt for å forsøke å nå en basestasjon; telefonen vet jo ikke at den er i 40 000 fots høyde og beveger seg med 800 km/t.
Ting tyder på at det til stadighet er et antall påslåtte mobiltelefoner om bord i et fly og det vil følgelig gi høy elektromagnetisk stråling inne i flykabinen. Det er kanskje noe å tenke på for de som er «redd» mobilstråling? Og kanskje også for de som har «diagnosen» mobiloverfølsomhet, det være seg Doktor Gro eller andre? Dette punktet er også under revisjon, se avsnittet om «flyvende mobilnett» i forrige punkt.
Årsak 3: Flysikkerhet
Den tredje årsaken, og den gjelder dette med at mobiltelefonen skal være helt avslått og altså ikke i flymodus, under start og landing. Årsaken til dette har ikke med tekniske forhold å gjøre, men derimot med flysikkerhet.
Fasene med taxing på bakken, avgang, lav høyde, landing og taxing igjen, er de absolutt mest risikofylte fasene av en flytur; det er her de fleste ulykkene skjer. Da er det viktig for flypersonalet at folk er oppmerksom på hva som skjer rundt dem og beskjeder som eventuelt gis over PA-anlegget, og ikke er opptatt av spill eller filmer eller musikk.
FAA har derfor i mange år gitt et generelt forbud mot slik bruk i høyder under 10 000 fot. Dette forbudet er nå offisielt, i alle fall fra FAA’s side, opphevet. Det medfører at de fleste flyselskaper nå tillater at mobiltelefonen står i «flymodus» også under de første og siste fasene av flyturen.
En annen god grunn til en viss tilbakeholdenhet er jo at svært mange reisende faktisk ikke ønsker at medpassasjerene skal prate i mobiltelefon under hele flyturen… Jeg vet i alle fall hva jeg mener om det.
Fremtiden
Den tekniske utviklingen videre her gjør at dette ikke blir et problem i fremtiden. Det finnes nå firmaer som tilbyr såkalte picocell-størrelse (veldig små) mobilnett for bruk om bord i fly, se for eksempel AeroMobile. Disse systemene virker som flyvende 3G mobilnett der telefonene kan koble seg til og som igjen kommuniserer med bakken over satellittkommunikasjon.
Teknisk sett virker dette som vanlig roaming og alle kostnader betales som vanlig gjennom brukerens tjenesteleverandør. Alle 3G mobilenheter kan koble seg til den interne basestasjonen via en kabelantenne som er strukket gjennom flyet.
Det er hver enkelt flytype som må testes og godkjennes for installasjon av slike nett, f.eks. gjelder det de relativt nye Airbus A350 og A380, og Boeing B777 og B787.
Mange flyselskaper har allerede avtale med AeroMobile og slikt utstyr installert om bord, de gjelder f.eks. SAS, KLM, Lufthansa og Swiss.
Kommentarer til dette mottas gjerne, spesielt fra deg med teknisk innsikt?