Digitalt eller analogt kamera

“Alt som ikke er digitalt, det er analogt”

Riktig? Nei. Forklaring følger…

Vi som lever i den såkalte digitale tidsalder er vant til å høre om alle mulige varianter av begrepet digital/digitalt. De fleste av oss bruker ett eller flere såkalte digitale hjelpemidler i hverdagen, skolebarna har hjelpemidler i den digitale skolesekken, osv.

Vi får også ofte høre at digitalt er noe teknologisk nytt og moderne med høy kvalitet, mens analogt derimot er noe gammelt av – i beste fall – tvilsom kvalitet. Tenk bare tilbake på tiden da CD-formatet for lyd dukket opp og alle lovpriste det og regnet med at det medførte en snarlig død for de analoge LP-platene (nå, etter de senere års gjenfødelse, kalt ”vinyl”).

Hva kommer begrepene av

Begrepene digitalt og analogt (slik vi bruker dem her) gjelder i utgangspunktet signalformater for elektriske signaler.

Analogt betyr da at informasjonen uttrykkes ved, og overføres eller lagres som, kontinuerlige endringer i strøm/spenning. Nå kan riktignok ”analog” ha flere betydninger, men så lenge vi snakker om digitalt kontra analogt, så er det signalformater vi snakker om. F.eks. vil et audiosignal (lyd) på analogt format være et elektrisk signal der amplityden (spenningen) varierer med nivået på lydsignalet (litt forenklet forklart).

Digitalt betyr informasjon som uttrykkes ved, og lagres og overføres som, diskrete tallverdier for strøm/spenning. F.eks. vil et audiosignal (lyd) i digitalt format være en samling tall på binært format (1 eller 0) som lagres eller overføres mellom ulike enheter. Signalet har i de fleste tilfeller startet som et analog signal som så har blitt digitalisert i en A/D-omformer. Hvis det digitale audiosignalet skal spilles av i en høyttaler må det konverteres tilbake til analogt format igjen i en D/A-omformer.

Det som ikke er digitalt, det er analogt…

Dermed er det lett å tenke, som svært mange dessverre gjør, at

”alt som ikke er digitalt, det er analogt”

og vice versa. Men så enkelt er det ikke. Dette blir riktig bare dersom vi fortsatt snakker om digitale og analoge signalformater. For lyd og bilde blir det riktig, men for f.eks. fotografi og film blir det ofte feil. Joda, det finnes både analoge og digitale formater som brukes av disse mediene, men det finnes også andre som ikke er verken digitale eller analoge.

I våre dager er de aller fleste fotoapparater av den digitale varianten, der bildeinformasjonen lagres som digitale signaler, og det er jo riktig. Men det betyr ikke dermed at gammeldagse fotoapparater, dvs. slike som bruker kjemisk/plastfilm for å lagre bildene, blir analoge fotoapparater. De filmbaserte fotoapparatene lagrer ikke bildeinformasjonen som elektriske signaler i det hele tatt, og da kan de ikke være analoge i den betydningen vi diskuterer her.

En god illustrasjon på at dette ikke blir riktig er filmkameraer og filmformater:

En tradisjonell smalfilm – som motsvarer filmbaserte fotoapparater – lagrer bildeinformasjonen i form av enkeltbilder på plast som fremkalles gjennom en fotokjemisk prosess og som vises ved å sende lys gjennom enkeltbildene og inn på en skjerm.

Et digitalt filmkamera/videokamera lagrer derimot bildeinformasjonen på en tape eller disk i form av elektriske signaler på et digitalt signalformat.

Men da blir vel det gamle systemet analogt da, i alle fall dersom vi skal tro på ”alt som ikke er digitalt, er analogt”.

Nei:

Analogt filmformat er det vi bruker/brukte i de tidlige videokamerasystemene mange av oss kjenner som VHS, BetaMax, Video 8, o.l: disse systemene lagrer bildeinformasjonen som elektriske, analoge signaler på magnetbånd.

Da kan vi vel enes om at det ikke er riktig at ”det som ikke er digitalt, det er analogt!”.

Forbud mot sending av SMS-er og surfing fra bil

Jeg hørte i nyhetene nylig, og samme melding ble gjengitt i ulike medier utover dagen, at det nå skal bli forbudt å sende SMS eller å surfe på Internett mens man kjører bil. Forbudet gjelder som de fleste forstår, sjåføren.

Det hele ble presentert som at dette er et nytt forbud, til stor overraskelse for mange lyttere/lesere, bl.a. programlederne i NRK Østlandssendingen i morges.

Det betenkelige er at damen fra Vegdirektoratet som ble intervjuet presterte å si noe sånt som (fritt etter hukommelsen): “Det er faktisk per definisjon tillatt å sende SMS eller surfe på nettet mens man kjører bil!” og videre at man nå har bestemt at dette skal bli forbudt.  Mange ble nok litt overrasket over å høre dette fra en representant fra vår øverste vegmyndighet, og det tyder på at mange vet eller instinktivt forstår at damen tar feil.

Saken er at det ikke er et eksplisitt forbud mot akkurat disse handlingene mens man kjører bil, slik det er f.eks. med det nærliggende ringe i mobiltelefon.

Men, Vegtrafikkloven sier klart i §3, Grunnregler for trafikk:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.» (min uthevelse).

For de fleste trafikanter betyr dette bl.a. at du ikke har lov til å drive med ting som tar oppmerksomheten bort fra kjøringen. Og det gjelder uansett om dette er konkret nevnt som et forbud i lov eller forskrift. Det er ikke noe konkret forbud mot å pusse skoene sine mens man kjører heller, men de fleste skjønner jo at det ikke er bra…

Ganske urovekkende at Vegdirektoratet bidrar til en slik farlig forvirring hos trafikantene.

De bør snarest korrigere denne oppfatningen.

Et nytt tema innenfor samme felt er jo de mange bilene som nå har moderne og ganske store og flotte flatskjermer med menyer for alt man har behov for å gjøre mens man kjører. Disse er gjerne plassert nede på midtkonsollen slik at føreren må ta blikket bort fra veien “lenge” hver gang noe skal gjøres. Dette temaet kommer vi tilbake til senere…

Syklistenes verste fiende

Neida, det er ikke jeg, dersom du skulle tro det…

Mange av oss som til daglig enten kjører bil eller er gående i trafikken blir mange ganger ganske oppgitt og frustrert over noen syklisters(!) oppførsel i trafikken. Ofte hørere jeg at det er bilistene og de gående som er syklistenes verste fiender. Men etter intense studier i marken, dvs. i trafikken rundt i Osloområdet, har jeg måttet revurdere denne oppfatningen…: Syklistenes verste fiende er ikke bilister eller fotgjengere slik vi ofte får inntrykk av.

Syklistenes verste fiende er andre syklister.

Nærmere bestemt de ekstreme syklistene som hensynsløst tar seg frem gjennom trafikken uten tanke på andre trafikanter.

Det kan være den beinharde “jeg har rett til å sykle her”-typen av syklist som for lengst har oppdaget at det ikke lenger er noe trafikkskilt som heter «Påbudt sykkelbane» slik det var før; så selv om det finnes en sykkelvei (med opplysningsskilt, ikke påbudsskilt) så trenger han ikke bruke denne men har full rett til å kjøre i veibanen sammen med andre kjørende. Hvis bussen blir liggende bak uten å komme forbi så ser ikke det ut til å plage tohjulingen nevneverdig.

Dette selvsagt så lenge akkurat veibanen er mest praktisk; hvis det innimellom er mer praktisk å sykle på fortauet så gjør han selvsagt det, og da gjerne uten å ta særlig mye hensyn til de gående der. Samme type syklist anser åpenbart ikke trafikkregler generelt for noen hinder for fri ferdsel, det være seg trafikklys eller andre “hindringer”.

Det er gjerne slik at vi først og fremst legger merke til de som skiller seg ut negativt i trafikken, og disse ekstremsyklistene legger vi gjerne spesielt merke til enten vi er gående, kjørende eller selv er syklende. Og det er gjerne ut fra oppførselen til disse at vi dømmer “Syklistene” generelt.

Ofte er disse dessverre godt hjulpet av positivt innstilte politikere eller byråkrater som ønsker seg flere syklister ut fra et miljøhensyn. Et godt eksempel er fra en Dagsrevysending (tror jeg, mulig det var TV2) for noen år tilbake der en syklist ble intervjuet fra en bil i fart  innover Mosseveien ved Ulvøya/Bekkelaget mens bilene suste forbi med liten klaring. Trolig var dette ment å illustrere hvor lite hensyn bilistene tok til stakkaren. Det var bare en sak som ikke ble nevnt: på denne veistrekningen er det ikke tillatt for gående eller syklende…

Objektsformene

Objektsformene av noen(!) av de personlige pronomener i språket vårt lever et farlig liv – det er noen som ønsker fjerne dem! Og de får støtte av stadig flere, som kanskje ikke helt skjønner hva de er med på.

Det vi snakker om er altså formene ham og dem av de personlige pronomenene han og de.

Vi hører stadig hyppigere utsagn av typen “han spurte han om hvor mye klokka var“, og da er første han subjektet i setningen mens andre han er objektet. De fleste av oss hører at dette blir krøkkete og lite musikalsk språk og at han spurte ham om hvor mye klokka er blir bedre og mer lettforståelig. Det samme gjelder for “vi besøkte de i ferien” som altså bør hete “vi besøkte dem” i ferien.

Noen omtaler dette som litt “vestkantsnobbete” fordi de høres penere ut enn dem, og det kan nok være noe i det. Like feil blir det jo å bruke dem når man mener de, f.eks. “dem er ikke snille” som gjerne blir omtalt som “østkantspråk”.

Men behøver vi disse objektsformene, da? Ja, det mener jeg at vi gjør. Se de to eksemplene ovenfor så skjønner du hva jeg mener. Paradoksalt nok ville vi aldri funnet på å si “de besøkte vi på hytta“…, de fleste ville vel skrive eller si “de besøkte oss på hytta“. Da bruker vi jo objektsformene allikevel, da. Så hvorfor ikke også bruke dem for han/ham og de/dem.

Forholdismene

Oppdatering 4. januar 2017:  Per Egil Hegge har utnevnt Vinmonpolet til “Årets forholdsmester” for 2016. Se begrunnelsen.

———————-

Ett av de verste (i manges øyne) problemene i det norske språket i dag er misbruket av begrepet «i forhold til». I manges øyne betyr dette «med tanke på» el.l., mens den korrekte betydningen er «sammenlignet med». Det kan synes om om dette blir stadig verre med tiden og mange ser det åpenbart som «moderne» språk å (mis-)bruke dette begrepet.

Vi som er glad i det norske språket har i mange år lest språkspalten til Per Egil Hegge i Aftenposten. Den kan anbefales på det varmeste; her blir språkfeil presentert med en humoristisk snert og på en måte som de fleste kan forstå, og ingen – verken journalister, forfattere, kommunikasjonsfolk eller politikere – slipper unna. En minister som slurver med f.eks. forholds-begrepet må finne seg i å bli utnevnt til «Regjeringens forholdsminister».

Dessverre er denne nå flyttet inn som en del av betalingsinnholdet i Aftenposten og dermed ikke tilgjengelige for de av oss som ikke ser behovet for et abonnement. Det er, etter min mening, synd og skam: den burde vært finansiert av et eller annet departement…

Hegge har følgende enkle test vi alle kan gjøre for å sjekke om bruken av «i forhold til» er riktig eller ei; «Hva betyr utsagnet ‘hun er flink i forhold til sin bror’?». Bruker du uttrykket feil mener du nok at «hun er flink med broren sin», mens riktig betydning er «hun er flinkere enn broren sin».

Tenk litt på det neste gang du hører noen som bruker dette uttrykket…

Hvorfor er det egentlig så farlig med dette, da? Jo, feil bruk gir upresist språk som er vanskelig å forstå og som dermed gir dårlig kommunikasjon.

Bruk av mobiltelefon i fly

Denne posten har blitt skrevet og oppdatert i flere omganger, nå sist i august 2016.

Ulike former for forbud mot bruk av mobiltelefoner andre elektroniske dingser er et stadig tilbakevendende tema i både ulike former for fagpresse og i mediene for øvrig. Mange er åpenbart usikker på hvor viktig dette er og i alle fall hvorfor det er viktig. Siden jeg kanskje forstår litt mer av den tekniske bakgrunnen her enn «folk flest», bidrar jeg gjerne med en forklaring. Min generelle holdning som teknolog og flyinteressert er at vi bør lytte mer til flysikkerhetsekspertene enn til flyselskaper som selvsagt gjerne til tillate dette fordi de ønsker å tilfredsstille de reisende. La meg først si at dette ikke er noe som det enkelte flyselskap har funnet på; det er de internasjonale organisasjonene som jobber med bl.a. flysikkerhet som er kilden til dette, i første rekke de amerikanske organisasjonene Federal Aviation Administration (FAA) og Federal Communications Commission (FCC). Og det er ikke noe man har funnet på for å være vanskelig eller morsom; det er i første rekke din og min sikkerhet – og komfort – det gjelder. Det er underlig å oppleve de typisk 10 – 15 flypassasjerene som gjennom sine handlinger åpenbart anser seg selv for å ha inneha mer ekspertise på dette området enn de som har ansvaret for det? Det er hovedsakelig tre årsaker til de restriksjoner som tradisjonelt har vært på dette området.

Årsak 1: Forstyrrelser på flyets systemer

La oss først fastslå at det så lang vites aldri har vært mulig å påvise at mobilstråling forstyrrer flyenes tekniske systemer i den grad at det har ført til ulykker, men britenes Civil Aircraft Authority (CAA) har funnet 20 tilfeller mellom 2000 og 2005 der de mener at slike forstyrrelser har funnet sted. Men; det er heller ikke mulig å fastslå sikkert at dette ikke kan skje. Dermed er vi tilbake til den generelle holdningen til flysikkerhet; her tar vi ingen sjanser.

Dette er altså den tradisjonelle årsaken til forbud/restriksjoner; det at mobiltelefonens radiosender kan påvirke og forstyrre noen av flyets tekniske systemer. Bakgrunnen er at mange av disse systemene var laget i en tid da folk ikke brukte mobiltelefoner, og derfor ikke i utgangspunktet er laget for å tåle dette. Det er dette som fagfolkene kaller EMC (ElectroMagnetic Compatibility, elektromagnetisk kompatibilitet eller sameksistens), dvs. at ulike tekniske systemer skal kunne leve side om side uten å forstyrre hverandres funksjoner. Når man utvikler tekniske systemer blir disse konstruert med tanke på EMC for alle kjente frekvenser og forstyrrende systemer.

Ut fra dette kan vi si det slik at nyere fly, dvs. de som er konstruert de siste 10 – 15 årene, er laget for å tåle mobilstråling, mens eldre fly ikke er det. Et vanlig argumentet er at moderne fly helt sikkert er laget for å tåle dette, og det er nok riktig, spesielt siden man nå tillater bruk av WLAN-kommunikasjon om bord og disse har også radiosendere, til og med i høyere frekvensbånd enn mobiltelefoni. Men svært mange – flere enn folk flest tror – av de flyene som er i bruk i dag er konstruert lenge før dette ble et tema, og selv om mange av de tekniske systemene er byttet ut med moderne varianter kan det fortsatt være systemer som svikter under for høy radiostråling. Selv om flyselskapene ynder å finne på nye navn på flytypene sine for å fremstille dem som nye og moderne, så er det i stor grad videreutvikling av eldre typer (ref. f.eks. SAS’s tidligere og ganske seiglivede mantra: «våre nye MD80» som bare er en nyere variant av DC-9, for øvrig ikke lenger i bruk av SAS).

Imidlertid er fremtiden her ganske lys, se mer info senere i artikkelen.

Årsak 2: Mobilstråling og elektromagnetiske felter

Den andre årsaken til dette forbudet er at en mobiltelefon som er påslått oppe i et fly i 13 000 m høyde aldri normalt vil kunne få kontakt med en basestasjon på bakken, eller i alle fall ikke greie å holde en samtale i gang med hand-over mellom basestasjoner når flyet har en typisk hastighet på 800 – 900 km/t. Mobilnettene er rett og slett laget for bakkebruk og ikke bruk i lufta. Mobilsystemene er laget slik at terminalene (mobiltelefonene) sender med en signalstyrke (effekt) som er akkurat høy nok til å nå frem til en basestasjon. Dvs. at en mobiltelefon som ikke når frem til en basestasjon vil sende med maksimal effekt for å forsøke å nå en basestasjon; telefonen vet jo ikke at den er i 40 000 fots høyde og beveger seg med 800 km/t.

Ting tyder på at det til stadighet er et antall påslåtte mobiltelefoner om bord i et fly og det vil følgelig gi høy elektromagnetisk stråling inne i flykabinen. Det er kanskje noe å tenke på for de som er «redd» mobilstråling? Og kanskje også for de som har «diagnosen» mobiloverfølsomhet, det være seg Doktor Gro eller andre? Dette punktet er også under revisjon, se avsnittet om «flyvende mobilnett» i forrige punkt.

Årsak 3: Flysikkerhet

Den tredje årsaken, og den gjelder dette med at mobiltelefonen skal være helt avslått og altså ikke i flymodus, under start og landing. Årsaken til dette har ikke med tekniske forhold å gjøre, men derimot med flysikkerhet.

Fasene med taxing på bakken, avgang, lav høyde, landing og taxing igjen, er de absolutt mest risikofylte fasene av en flytur; det er her de fleste ulykkene skjer. Da er det viktig for flypersonalet at folk er oppmerksom på hva som skjer rundt dem og beskjeder som eventuelt gis over PA-anlegget, og ikke er opptatt av spill eller filmer eller musikk.

FAA har derfor i mange år gitt et generelt forbud mot slik bruk i høyder under 10 000 fot. Dette forbudet er nå offisielt, i alle fall fra FAA’s side, opphevet. Det medfører at de fleste flyselskaper nå tillater at mobiltelefonen står i «flymodus» også under de første og siste fasene av flyturen.

En annen god grunn til en viss tilbakeholdenhet er jo at svært mange reisende faktisk ikke ønsker at medpassasjerene skal prate i mobiltelefon under hele flyturen… Jeg vet i alle fall hva jeg mener om det.

Fremtiden

Den tekniske utviklingen videre her gjør at dette ikke blir et problem i fremtiden. Det finnes nå firmaer som tilbyr såkalte picocell-størrelse (veldig små) mobilnett for bruk om bord i fly, se for eksempel AeroMobile. Disse systemene virker som flyvende 3G mobilnett der telefonene kan koble seg til og som igjen kommuniserer med bakken over satellittkommunikasjon.

Teknisk sett virker dette som vanlig roaming og alle kostnader betales som vanlig gjennom brukerens tjenesteleverandør. Alle 3G mobilenheter kan koble seg til den interne basestasjonen via en kabelantenne som er strukket gjennom flyet.

Det er hver enkelt flytype som må testes og godkjennes for installasjon av slike nett, f.eks. gjelder det de relativt nye Airbus A350 og A380, og Boeing B777 og B787.

Mange flyselskaper har allerede avtale med AeroMobile og slikt utstyr installert om bord, de gjelder f.eks. SAS, KLM, Lufthansa og Swiss.

Kommentarer til dette mottas gjerne, spesielt fra deg med teknisk innsikt?

Nordmenn i fly

Jeg har de senere årene reist mye med fly, og det er en ting jeg bare MÅ legge merke til når jeg sitter og ser på at folk finner setet sitt og legger bagasjen opp i hattehylla: Man gjøre det gjerne på måte som må bety at «det er vel bare jeg som skal ha bagasje her oppe…».

Selv med spesialtilpassede kofferter etc. som er laget for å legges på tvers inn i hylla er det mange som må legge den på langs.

Samtidig vet vi at nordmenn er ett av de folkeslagene som kjøper og har størst andel av stasjonsvogner. Og her er det kanskje en sammenheng; vi er rett og slett for dårlige til å pakke bagasjen i et bagasjerom, enten det er snakk om bil eller i fly, og dermed er det  jo praktisk med en stasjonsvogn selv om de færrest av oss egentlig har behov for det.

Homepage – hjemmeside

Fra starten av world wide web har homepage vært begrepet for en hovedside for den som eier en web. Så har den direkte oversettelsen naturlig nok blitt hjemmeside. Vi hører også ofte ting som “gå til vår hjemmeside på nettet”.

Opprinnelig betydning av homepage var “den siden du kommer til når du trykker på home-knappen”. Dette gir egentlig ikke noen mening i dag, for med home-knappen kommer du til den startsiden du har valgt i din egen nettleser, og det er vel ikke dit vi vil…

Hvis vi mener stedet på nettet (eg. www) der du finner informasjon om f.eks en bedrift så bør vi heller bruke nettsted, det gir en logisk mening. Og et nettsted består av mange nettsider (og noen andre ting).

Altså; ikke hjemmeside, men nettsted.

Trafikkforståelse og trafikkflyt

(Denne posten ble opprinnelig skrevet i 2015 men har fått ny dato etter re-etablering av bloggen min).

Jeg gjør meg mange tanker når jeg kjører bil i Oslo-området stort sett hver dag i rush-tiden. Gjennom observasjoner av trafikken og trafikantene…

Det største problemet i trafikken i dag er kanskje ikke kjøreferdighetene til bilistene – selv om det er ting å reagere på her også – men rett og slett trafikkforståelse.

Continue reading “Trafikkforståelse og trafikkflyt”

Litt mer nyansert om elbilene

(Denne posten ble opprinnelig skrevet i 2015 men har fått ny dato etter re-etablering av bloggen min).

I diskusjonen om elbiler er det ofte harde fronter; enten er du helfrelst elbiltilhenger eller så er du en av de virkelig skeptiske.

Tekniske Ukeblad hadde i sin nettutgave 6. juni 2015 en interessant artikkel om virkningsgraden for elbiler. På høy tid, mener noen av oss, at søkelyset rettes mot dette emnet, for her har gis vi daglig inntrykk av at elbiler har en virkningsgrad langt opp på 90-tallet (90-95 %).

Continue reading “Litt mer nyansert om elbilene”